Tekst og foto: Hilde Skovdahl
Roshild er ikke flau over å ha vært innlagt på Modum Bad. Hun vil være talerøret for dem som ikke kan eller tør å snakke om Psykisk helse.
– Det er mulig å komme seg gjennom livet oppreist, sier 49-åringen.
Her om dagen kom jeg over en podcast som heter «Psykt bra samtale». Kvinnen som ledet programmet snakket med en frisk og glad nordlandsk dialekt. Hun sa ting så direkte at jeg skvatt der jeg satt. Hvem tør å snakke så åpent om sin psykiske helse og i tillegg fortelle at hun har vært innlagt flere ganger?
Det gjør Roshild Anette Solfjell, som bor i Moss. Hadde du møtt denne dama på gaten, ville du umiddelbart ha tenkt at hun ser trygg og varm ut. Hun er en sånn kvinne som du tør å spørre om hjelp eller om veien. Roshild er sykepleier, lokallagsleder for Mental Helse Moss og omegn, blogger, og hun har sin egen Podcast.
Barndom fra helvete
Roshilds barndom var grusom og brutal. Da hun som 11-åring ble sent til en spesialskole 42 mil hjemmefra sammen med broren sin, var det en lettelse. Et helt år hjemmefra uten bråk og vold.
Tryggheten ble brutt da de kom hjem igjen. Gjennom hele barndommen hadde hun innarbeidet frykt og var alltid på vakt. En dag sprakk boblen. Roshild ble sendt til internatskole.
I tenårene ante husmoren at noe var vanskelig. Hun la sine vinger rundt Roshild. Med daglig oppfølging og påvirkning, fikk husmoren Roshild til å gå til psykolog. For å være sikker på at hun virkelig gikk til psykologen, kjørte husmoren henne fra og til.
Hun tilbød også tenåringen kost og losji gjennom skoleårene.
Modum Bad og den frie vilje
Roshild ble henvist til Modum Bad etter at hennes psykolog mente at hun hadde opplevd altfor mye. «Det er uforsvarlig det du gjør nå. Du trenger døgnbasis.»
På Modum Bad fikk hun fire måneder med traumebehandling. Alt var veldig skummelt for 21-åringen. Hun var også redd da behandlingen var ferdig, for da måtte hun stå på egne bein. Men psykologen fulgte henne videre. Hun nektet å slippe Roshild.
To ganger til måtte Roshild tilbake til Modum Bad. Hun led av overdrevne ideer om å bli forfulgt, men fikk hjelp av behandlingsteamet da de begynte å grave i fortiden hennes. Det viste seg at overgriperen fra barndommen nå var død. Hun visste ikke hvor han var begravet.
En dag dro kontaktsykepleieren og Roshild tilbake til Tana, hvor hun var oppvokst. De fant ut hvor overgriperen var begravd. De satte seg på graven og hadde en terapitime der. Etter det forsvant forfølgelsesideene med tiden.
For 49-åringen har gudstroen vært sterk. Hun er også realist. Roshild vet når det ikke er Guds vilje, som når ting er fanatisk eller når noe er påtvunget.
– Det er det verste jeg vet, sier hun.
– I denne perioden forsto jeg plutselig at jeg har en fri vilje. Troen kan ingen tvinge på en, heller ikke å forbli i en offerrolle. Frihet er å velge og tenke selv.
Roshild tok eget ansvar. Hun begynte en helhjertet innsats for å bli frisk og styrket.
Drømmen var å bli sykesøster
Etter siste innleggelse på Modum, tok Roshild sykepleierutdannelse som menighetssøster ved Menighetssøsterhjemmet sykehus skole. Der var diakoni et eget fag.
– Hva er egentlig diakoni?
Hun blir mild i blikket og forteller at diakoni er nestekjærlighet med medmennesket i fokus. Det er et begrep som brukes innenfor den kristne kirken om deres arbeid med nestekjærlighet som perspektiv.
Roshild er svært oppegående, reflektert, ærlig og meget kunnskapsrik. Under utdannelsen fikk Roshild følge en diakon i observasjonspraksis.
Lykkelig og redd
Det var en enorm seier for Roshild å fullføre sykepleierutdannelsen. Til tross for mange angstanfall på skolens toaletter, klarte hun å fullføre det.
Hun fikk jobb som sykepleier ved Bærum sykehus. Roshild var både lykkelig og redd. Hun hadde et behov for å informere sjefen om sin mentale helse. Roshild trengte litt lengre tid enn de andre for å bli kjent med sykehuset. Sjefen respekterte hennes behov, og ga henne en trygghet om aksept.
Da fikk hun bekreftet hvor viktig det er med åpenhet og forståelse.
– Jo mer åpne vi er, jo mindre sårbare blir vi. Empatien og neste kjærligheten blir større. Vi får større kunnskap om hverandre, sier Roshild.
Psykisk helse
Roshilds redning har vært alle ankerfestene i livet hennes. De gode menneskene som hjalp henne videre. Hun har gått igjennom så mye at hun ønsker å gi tilbake. God, stabil mental helse er alt. Hode og kropp henger sammen.
Det er like naturlig å bli syk i hodet som i en annen kroppsdel. All stigmatisering rundt psykisk sykdom må ta slutt.
– Det kan skje oss alle, slår hun fast.
Gjennom podcasten og Mental Helse bruker Roshild seg selv. Igjen snakker hun om den frie viljen.
– Du har fri vilje til å tråkke ned andre eller hjelpe andre ved å løfte dem. Du har et valg. Jeg vil hjelpe, sier Roshild.
Polar og smurfene
Under intervjuet har Roshilds hund, Polar, ligget ved siden av oss og hørt alt vi har snakket om. Når stemmeleiet blir høyt, sukker hun og endrer stilling. Polar reiser seg og legger det tunge hodet i fanget til Roshild, som stryker henne ømt over de lange myke ørene.
49-åringen har det bra i dag. Hun er gift og har to barn. Jeg skimter en smurf i stolen og spør om den tilhører en av barna hennes.
– Nei den er steike meg min. Jeg elsker smurfer. Jeg har et veldig godt minne fra min barndom, et lyspunkt. Det var da mamma var alene med oss i et halvt år før hun traff min stefar. Da brukte vi å sitte i stuen om kveldene og høre på Geir og smurfene på platespilleren. Mamma var i godt humør, og for en kort stund var alt trygt, sier hun.
– Smurfene representerer det gode og det trygge. Vi må alle ha en smurf i livet vårt.
Idet jeg skal gå, passerer jeg Roshilds hvite kassebil. Jeg ser en smurf i vinduet. Plutselig synes jeg at den blunker til meg.
Én kommentar
Veldig rørende og bra å lese om deg Roshild . Du er en god , modig og omsorgsfulle person som jeg har følgt med i sosial media i mange år . Ønsker deg alt godt i livet videre . Du kommer til å inspirere mange .
Hilsen fra en tidligere arbeidskollega 😊